Den derre graviditetsgløden

Dere kjenner sikkert til den derre graviditetsgløden?

Tykt fint hår, strålende hud som, selvfølgelig, gløder, en struttende fin mage.

Et vandrende gravid vesen som stråler av moderlig lykke. 

Jeg etterlyser nå denne graviditetsgløden.

Første svangerskap var litt sånn. Glødende.

For ja, jeg er gravid igjen som mange har gjettet.

Og jeg er glad, mer enn glad. 

Jeg er nok en grad av glad som det ikke finnes ord for,

samtidig som det ikke helt har gått opp for meg tross at jeg er fire måneder på vei.

Vi brukte 4,5 år på å få Mathilden og nå gikk det mye mye mye kjappere.

Da står man litt lamslått tilbake.

Men denne gløden da.

Hvor er den?

(Nå skal jeg klage. Er dere klare?)

Jeg føler meg som, i mangel på en bedre beskrivelse, en dass.

Heldøgnskvalme, med flotte fine brekninger spesielt om natten.

Perioral dermatitt. Hormonutløst sier legen.

Og rødt hissig utslett i ansiktet kan ikke betegnes som graviditesglød.

Den er jeg ikke med på.

Magen min tror jeg spratt ut sekundet etter at jeg ble gravid.

"Hallo gravidbukser med stort fint strikk i midja veldig tidlig i svangerskapet."

Ok, det siste plager meg ikke.

Gravidbukser er superbehagelige.

Håret er dødt og øynene blasse.

Og jeg er veldig glad for at Mannen er ekstremt glad i meg og synes at jeg er fin hele tiden.

(Han har sjekket synet sitt og det er litt nedsatt).
Så sånn er det.
Graviditet fører også med seg en del nettshopping.
Og for å piffe opp et kvalmt humør har jeg blant annet bestilt tapet til det nye barnerommet.
Tiny train fra Ferm living.
For om det blir gutt eller jente spiller ingen rolle, grønt og gult blir hovedfargene i rommet.

 Når jeg tenker meg om synes jeg jo alle gravide er nydeligflotte.
Er bare ikke helt der selv. (Ennå?)
Er du en gløder eller en kvalmer eller noe helt midt i mellom?